Da jeg var fire bygde bestefaren min en lavvo til meg. En
helt egen lavvo vi kunne leke i. Den stod i stua hans. Der inne hadde vi en
egen verden.
Jeg husker så vidt at jeg hadde skaller. Jeg løp rundt i
dem, syntes de var litt ekle å ha på, men de varmet godt.
Vi lærte enkelte samiske og finske ord. Jeg husker dem
ikke lengre.
Tørrfisk har alltid vært en delikatesse i familien min. Da
jeg var liten lærte jeg meg å sløye fisk.
Da jeg konfirmerte meg fikk jeg en komsekule av bestefaren
min. Den hadde tilhørt bestemoren min, med en M på for Maria.
Moren min lærte meg at jeg var en åttendedel samisk. Det vil
si opp til det ene kneet i hvert fall. Den høyre foten er kanskje dansk, mens
lilletåa er muligens skotsk.
Sånn er jo mennesket. En samling av blod fra ulike
utgangspunkter. Min venstre legg er samisk. Men er jeg samisk?
Jeg vet ikke om jeg tør å kalle meg det. Jeg. En same.
Bestefaren min var født og oppvokst i Kvalsund. Den største
sjøsamiske kommunen i Vest-Finnmark før andre verdenskrig. Oldefaren min
snakket samisk, jeg er sikker på at bestefaren min også kunne det. Han pratet
ikke så mye om det. I hvert fall ikke etter jeg ble stor. Han er grunnen til at leggen min er samisk.
Har jeg noengang hatt
samiske ord på tungen? Helt naturlig sagt "Buorre beaivi"?
Oppfatter jeg meg som samisk?
Jeg vil så gjerne, men jeg merker at det sitter langt inne å
skulle ta det steget. Ikke på grunn av fordommer, men av frykt for å få høre at
jeg ikke har rett til det. At jeg ikke er same nok.
Bestefaren min døde for ikke så lenge siden. Før jeg rakk å
egentlig spørre ham om hans historie. Om skallene som hang på hytta hans. De
ordene vi lærte som barn. Om kunnskapen om naturen og den gleden over å bruke den
som han lærte oss.
Han var den åttendedelen som gjorde leggen min samisk.
Han var bestefaren min.
Kanskje han ikke følte seg samisk? Gjør det meg mindre
samisk? Enn hvis det bare handlet om at han hadde den samme frykten, men
frykten for å ikke passe helt inn i det norske samfunnet. Å ikke være norsk
nok?
I dag er det motsatt. Jeg vet at jeg har en tilhørighet til
denne gamle kulturen. Jeg har skaller på hytta, finnkniv i skuffa, bruker
reinskinn som underlag på isfiske. Vet at tradisjonene kan bli mine hvis jeg
vil. At man ikke lenger trenger å gjemme seg.
Jeg har mønster på kofte og lager duodjii foran tven.
Jeg har mønster på kofte og lager duodjii foran tven.
Jeg kan fremdeles ikke si hvem jeg er...
For å skrive seg inn i manntallet må man oppfatte seg selv som same. Hva betyr det?
Hva om min oppfattelse ikke stemmer overens med andres?
Kan jeg si det høyt? Jeg er en same? Jeg er norsk, men jeg er også en same. Har jeg lov? Hvem bestemmer hvem som er same eller ikke? Når er jeg samisk nok?
Fordommer går som regel begge veier.
I det siste har jeg begynt å si det høyt. Jeg er en sjøsame.
Nå kan ingen ta det fra meg.
Nå kan ingen ta det fra meg.
6. februar åpner vi en ny utstilling på Gjenreisningsmuseet. "Du skal ikke leite lenge før kommagtuppan stikk frem". En utstilling om sjøsamisk kultur og jakten på/gjemeslen fra egne røtter. Teori og praksis hånd i hånd.
Av og til er jeg så heldig at jakten på min egen historie faller sammen med forberedelser på jobb.
Hver detalj jeg skriver inn i manuset forteller meg noe om hvor mine røtter kommer fra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar